Online: 13

Moderne frisyrer

»
Annonse

Frisyrer bilder

Nye frisyrer
Bryllupsfrisyrer 210 Moderne frisyrer 119 Frisyrer krøllete hår 88 Bryllupsfrisyrer 15 Farget hår 40 Frisyrer kort hår 103 Frisyrer for kvinner over 50 107 Bryllupsfrisyrer 104 Frisyrer halvlang hår 149

Emo frisyrer 114

06. 11. 2012. » Author: Superadmin » Moderne frisyrer » Emo frisyrer
Frisyrgalleri: emo frisyrer
Emo frisyrer 114
Moderne frisyrer 92 Bryllupsfrisyrer 295 Bryllupsfrisyrer 155 Frisyrer menn kort hår 265 Frisyrer krøllete hår 52 Frisyrer for kvinner over 50 5 Frisyrer krøllete hår 30

Frisyre

06. 11. 2012. » Author: Superadmin » Mote »
Nieuwe kapsels Tags: frisyre, frisyre bilder, moderne frisyrer
Frisyre

Funn fra Egypt og Ur i Kaldea viser at frisert hår ble brukt fra ca. 3000 f.Kr. Sumerisk gullsmedkunst fra gravfunn i Ur viser blant annet statuetter med store, juvelbesatte parykker og kunstferdig krøllet og frisert hår for kvinner og menn. Egyptisk billedkunst fra gravkamre viser kunstferdig flettede frisyrer fra de første dynastier, og parykker kom tidlig i bruk. Fra 12. dynasti (ca. 1900 f.Kr.) viser gravutstyret store hår-ornamenter av gull og edelstener; fyrster og rangspersoner rakte hodet og bar store krøllede parykker. Mennene var oftest glattrakt, men kongene brukte et fastbundet løsskjegg ved siden av de rikt utformede seremonielle parykker.

Fra den egeiske kulturkrets kjenner vi veggmalerier fra Kreta som viser kompliserte frisyrer helt fra ca. 2000 f.Kr.; mennene bar langt, krøllet, oljet og vokset hår, ofte med nett, og var oftest glattrakt; fyrstene bar håroppsetninger med gull og påfuglfjær. Kvinnefrisyrene var rikt utformet, med lange slangelignende krøller, hestehale eller høye chignoner, pannehår av rett oppstående, voksede krøller, hårbånd, diademer av gull og spiralringer som flettebånd.

Tidlige greske frisyrer, f.eks. fra Mykene, minner om de kretiske. Vasemalerier fra arkaisk tid viser frisyrer av orientalsk preg, med langt, kunstferdig krøllet hår og skjegg. Kvinnene bar lange, lokkete frisyrer med bånd og diademer. Etter perserkrigene forlot grekerne de orientalske moter; en kort, lokket frisyre ble brukt av krigere og atleter, som også var glattbarberte, mens langt hår og skjegg var forbeholdt filosofene i klassisk og hellenistisk tid. Kvinnefrisyrene var relativt enkle, med rett nedhengende halvlange krøller eller fletter, i klassisk tid og senere med enkelt oppsatt hår, midtskill, knute i nakken, hårbånd og spinkle diademer. Hårnåler, nett av gull eller silke, falske lokker og farget hår ble brukt. Det antas at glattraking ble innført i Roma fra 300-tallet f.Kr. og holdt seg på moten til keiser Hadrian, 76–138 e.Kr., innførte et kort skjegg.

På 300-tallet e.Kr. innførte keiser Konstantin igjen en glattrakt mote. De praktfulle romerske bad rommet også en mengde barberer, og både menn og kvinner tilbrakte en del av dagen i frisørsalonger og skjønnhetsinstitutter. Krølltangen kom i bruk, oljer og pomader var vanlig, foruten farget hår, særlig rødt. I tidlig keisertid var det vanlig å pudre håret med gullstøv, især i fyrstelige kretser. Parykker av blondt, germansk hår var sterkt ettertraktet, og en viktig germansk handelsvare, ifølge Plinius. Kvinnefrisyrene var sterkt krøllet, dvs. flettet eller bølget med krølltang, og ble satt opp i kunstferdige former med bånd, perler, nåler, kammer og diademer og innsatt med parfymeoljer.

Germanerne var kjent for sitt lange hår og skjegg og sitt ville, ufriserte utseende, men Tacitus beretter at de holdt håret under saksen til en viss grad, og den såkalte sveberknute, en kunstferdig flettet og knyttet lokk på den ene siden av hodet, kjennes både fra romersk billedkunst og fra et myrfunn fra Eckernförde.

I den bysantinske kultur var det vanlig med en blanding av orientalske og gresk-romerske frisyrer, og karakteristisk er en rik bruk av edelstener og gull, som vi kjenner fra tidens billedkunst i mosaikker og fresker.

I middelalderen hadde unge piker langt, utslått eller flettet hår, mens gifte kvinner dekket det. På 1300-tallet ble flettene lagt i ringer omkring ørene. Fra midten av 1300-tallet ble håret samlet oppe på hodet og formet som turbaner, kremmerhus eller horn og pyntet med lett stoff. Disse oppsetninger, såkalt hennin, var særlig utbredt i den fransk-burgundiske kulturkrets. Italienske kvinners frisyre var enklere, ofte besatt med nett eller perlebånd. På 1500-tallet ble håret helt eller delvis dekket av nett eller lue. Menn gikk med forholdsvis kort hår og anla skjegg.

Fra midten av 1500-tallet ble skjegget stusset spisst og håret holdt kortere. Ca. 1600 til ca. 1650 kom barter og fippskjegg på mote, og begge kjønn bar skulderlangt, kruset hår. På slutten av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet bruktes fontange, hårpynt av bånd, kniplinger m.m., oppkalt etter hertuginnen av Fontange. Ca. 1650 kom allongeparykkene, som var høye og hadde lange lokker. Disse parykkene hadde hårets naturlige farge, men i tiden omkring 1700 ble de fortrengt av hvit, pudret parykk. Ca. 1730 ble lokkene samlet i en pung av svart taft. Fra ca. 1750 bandt man krøllene sammen med en svart sløyfe (piskeparykk). Damene pudret håret eller bar hvit parykk gjennom størstedelen av 1700-tallet. Frisyren var først lavt oppkjemmet fra pannen, men vokste i 1770- og 1780-årene.

Mot slutten av 1700-tallet sløyfet man pudder og parykk, og håret hang i lange lokker nedover skuldrene. Menn gikk med langt hår. Revolusjonstidens håroppsetning var enkel. I empiretiden fikk damene frisyre etter klassisk mønster, ofte med lokker ved tinningene og diademer til festbruk. Det lange mannshår forsvant. Under sen-empiren ble håroppsetningen høy og pyntet med kammer. I 1830-årene var håret til å begynne med skilt i midten og hadde hengekrøller, senere ble det glatt, med lokker ved ørene og samlet i nakken. Fra siste halvdel av 1800-tallet hadde menn for det meste kortklipt hår. I 1860-årene fikk damefrisyren chignon (fransk, egentlig nakke), hårpung i nett, som regel løshår. Dette ble sløyfet i 1880-årene og frisyren satt opp med knute i nakken. Pannehår ble moderne. Etter hvert ble knuten flyttet helt opp på hodet med stramt oppstrøket nakkehår, og håret vridd til en vertikal rull fra nakke til isse.

Fra slutten av den første verdenskrig ble det, i sammenheng med kvinnenes emansipasjonsbestrebelser, vanlig med kortklipt hår, såkalt cutting og bobbet hår. I mellomkrigstiden ble håret igjen langt, og permanenten slo igjennom for alvor i disse årene. Etter den annen verdenskrig dominerte Marilyn Monroes og Doris Days krøllete lyse hår.

I slutten av 1950-årene kom den britiske frisøren Vidal Sassoon med en helt ny klippeteknikk. Blankt velklippet kort hår ble den store moten, i stil med Mary Quants minimote. Hans teknikk og stil holder seg fremdeles. Midt i 1960-årene introduserte Beatles lang pannelugg for unge menn, og på samme måte som da hippiebevegelsen rundt 1970 lanserte langt hår for menn, ble frisyren et synlig tegn på avstandstagen fra samtidens rådende verdinormer. Punkhåret med skrikende farget hår og taggete klipp oppstod rundt 1980, og var opprinnelig et antimotefenomen, men fikk snart betydning for den etablerte frisørmoten i en mykere utforming. Den tekniske utvikling av permanent, farging, bleking, striper osv. har muliggjort en rik variasjon av frisyrene som særlig har vært merkbar fra 1980-årene.


Interiørdesign PLUS